Marielles Jomfrutur og Monicas alvorlige genfeil nr2

 Min aller første tur med S/Y Marielle og en alvorlig genfeil.

Min aller første tur med mitt kjære nye hjem var i fra Oslo til Egersund. Den ble foretatt i den første uken i ferien min, og det var den aller mest dramatiske turen EVER! Ikke fordi den var særlig dramatisk, det mest dramatiske som skjedde var en Mayday Relay melding fra Tjøme da vi var litt nord for Drøbak, utover det var det ingen fysisk dramatikk. Vel bortsett fra da jeg ikke fikk inn seilet da vi var på kollisjonskurs  med et lasteskip, og min makker låg nedi lugaren og purksov. Det var jo litt dramatisk.. Sånn kvasidramatisk i alle fall… Og en ting til kom jeg på, det var ikke dramatisk før etter at hele den potensielle faren var over, vi møtte på en regatta, og ettersom vi gikk for motor hadde vi for så vidt vikeplikt for de som seilte.. Og jeg såg et rødt lys som kom seilende mot meg i en litt for stor fart til å kunne være et sjømerke.. Dessuten.. Vi var ganske langt ute og det skulle ikke være noe sjømerke der.. Vi var så langt ute at det ville vært svært besynderlig dersom det var et sjømerke der. I alle fall så kom dette røde lyset mot meg og passerte veeeeldig nær, og jeg tenkte at ” ja ja fuck it det smalt ikke” så såg jeg at det var en seilbåt.. Som jeg hadde vikeplikt for… oooooops…. 

Denne doningen her var også noe som potensielt kunne blitt ganske dramatisk.. Den kom opp Oslofjorden i en forjævelsk fart, og jeg tenkte at dette her var skummelt, 

 Men se der.. Vips så gjorde den en aldri så liten babord sving... Og det hele ble faktisk ganske koselig.

 Han svingte ikke bare litt, men ganske heftig.. En stund lurte jeg litt på om det var bruttern til kapteinen på Costa Concordia som var på tur, for han kom ganske jækli nærme Jeløya utenfor Moss.. Jøss tenkte jeg, så koselig kanskje han har ei lita elskerinne på Jeløya som han skal hilse på.. Kanskje hu låg i strandkanten og vifta med luffene.. Han må ha truffet på Mosselukta, for etter kort tid retta han opp kursen igjen og kom mer styrbord.

Min første seilas med Marielle var nøye planlagt. Jeg skulle sitte i cockpiten, med et glass musserende i hånda (bare et glass) mens jeg spilte opera for full guffe mens vi seilte utover Oslofjorden, sørover, på vei mot Marielles nye hjemfylke. Jeg skulle børne Maria Callas! Og samma faen om makkeren ikke likte det, jeg skulle spille! Og jeg skulle nyte det, og kose meg noe helt sinnsykt.

Vel…. I fra vi la fra kaia i Sandvika sentrum og helt til vi ankom Drøbak, satt jeg som ei forsteinet trollkjerring fra Øvre Gudbrandsdalen. Totalt paralysert, ute av stand til å røre så mye som en finger. Jeg var oppriktig redd for at hvis jeg rørte så mye som et halvt kroppsmolekyl ville det resultere i en katastrofe av de større. Jeg satt pinnstiv på rekka, og håpet innerst inne at selgeren ville sprette opp fra byssa og si: ”kødda! Jeg skakke selge allikevel!” Eventuelt at det hele var en drøm, og at i det Danskeferja passerte ville jeg våkne og befinne meg innefor husets fire vegger. Jeg var skråsikker på at jeg hadde fått: Hjerteinnfarkt, tarmslyng, lungeemboli, slag, og på et tidspunkt tenkte jeg at det kanskje ikke hadde vært så himla ille med et lite hjerteinfarkt, faktisk det kunne vært ganske koselig der jeg satt... 

Vel vi passerte Drøbak og etter hvert Hurumlandet, og tilslutt Horten. Sola gikk ned og det samme gjorde makkeren, og forlot meg med ”go natt, ditt skift, vekk meg hvis du holder på å gå på land”. Min makker på turen var han som solgte meg skuta, Stakkar han hadde jobba seg nesten i hjæl for å få båten overtakelsesklar, og da vi passerte en eller annen jævlig svær stake uti Oslofjorden og entret rom-sjø, var han så segneferdig at han bare var nødt til å kapitulere. Dermed hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte forlate min paralytiske angst og ta over roret. Min makker var ganske smart sånn, jeg tror han hadde litt peiling på hva han drev med. Hvis han hadde dullet med meg, hadde han antakeligvis bare kunnet tilkalle psykiatrisk psykehelikopter med en gang. Neida han dullet ikke i det hele tatt, han dytta meg midt ut i Oslofjorden (metaforisk) , og simpelthen bare forduftet ned i lugaren. Og der ble han i 6 timer. Og da han dukket opp igjen var vi et eller annet sted utenfor Telemark og klokken hadde passert 03 på morgenen. Sola hadde så vidt begynt å snoke under horisonten, båten fløt, ikke hadde vi kollidert og jeg var så trøtt at all angst, panikk og vonde tanker hadde forlatt meg, og blitt erstattet med en gryende følelse av at dette kanskje var noe jeg faktisk ville klare.

Vi ankom Egersund i nattens mulm og mørke, x antall timer tidligere enn antatt takket være god medstrøm og barmhjertige værguder.
Neste sjokkbølge skylte over meg da det bare var ½ time igjen til min makker(og også båtens selger) skulle reise fra meg, og hjem til sitt hjem i Oslo. Han skulle hjem og Marielle skulle være igjen hos meg… HOS MEG!!! Marielle var min!! Mitt hode slo seg aldeles vrang for jeg ville at han skulle være igjen MINST en uke til.. Hallo hadde han ikke hørt om myk overgang??? En halvtime før han drog, ble det for mye for min mage og jeg fikk en aldri så liten ukontrollert utblåsning på dassen, hvilket resulterte i en dass som ble pottetett.. Ikke så mye som en millimeter vann ville ut av dassen som var fylt til randen av…. Unevnelige ting…. Jeg trodde på det tidspunktet at Vårherre ville stige ned fra oven og hente meg hjem, og jeg synes det hørtes ut som en forferdelig god ide, jeg formerlig ba om det! Men det gjorde altså ikke Vårherre… Og jeg måtte på med hansker og stake opp dassen, hvilket gikk helt ukomplisert! Aldri har jeg blitt så glad for å se en dass som virker!!!

Makkern forsvant med mutti som skulle kjøre han til stasjonen, og igjen satt jeg alene om bord i Marielle som nå var min og min helt alene. Jeg tror ikke jeg såg ræva til makkeren forsvinne rundt hjørnet før tårene og sammenbruddet var et faktum. Hele den dagen gikk jeg skytteltrafikk mellom dassen og sofaen. Alt jeg prøvde å spise eller drikke kom direkte i retur. Min kjæreste skjønneste mamma kom med champagne, men hu skjønte fort at her nytta det ikke med champagne, det var nok heller ei bøtte med valium hu skulle hatt med.

Konklusjonen er at det ikke gikk helt slik jeg hadde forventet.. Jeg hadde forventet roser, Maria Callas, Champagne og en lett henslengt Monique på rekka, lekkert dandert i et maritimtkorrekt outfit, mens min indre ro og harmoni strålte og gikk til slutt i ett med horisonten.

I stedet for blei det tarmslyng, tårer og tenners gnissel mens jeg satt fullstendig paralysert i Marielles salong og håpet på at dette var bare en vond drøm.

Hvilket bringer meg inn på neste tema, som er min alvorlige genfeil nr 2. (alvorlig genfeil nr 1 er sjøsyka)

Jeg har arvet det svært alvorlige ”bekymringsgenet” fra familien Voilås. Og det å arve et bekymringsgen, er ganske forbanna kjedelig når man vil være en fri sjel og bo i båt sånn som meg. Det er lissom en jævlig dårlig kombinasjon. Det er som å putte sitron i et glass melk.

Når man er i besittelse av et bekymringsgen er man bekymret for det meste. Og er man ikke bekymret blir man bekymret fordi man ikke er bekymret, fordi man burde jo være bekymret, og så blir man litt bekymret allikevel.

Men så sitter jeg her da… 12 august 2012, og nærmer meg 2 mnd som båteier. Båten flyter fremdeles, jeg er ikke gått personlig konkurs, motoren har ikke brent opp, jeg har ikke mista jobben, jeg er ikke innlagt på psykiatrisk avdeling, sikringsboksa har ikke eksplodert, jeg har ikke 3gradsforbrenning som følge av propangasslekkasje, jeg har ikke fått hjerteinfarkt enda, ei heller har jeg fått lungekreft og europa har ikke gått i oppløsning. Jeg er enda bekymret for at alt dette skal skje, og særlig er jeg bekymret for Euroen, helt hvorfor vet jeg ikke, men jeg er det bare… Tenk hvis Euroen kollapser.. Hva skal skje med EU da? Hvordan vil dette påvirke sysselsettingen av sykepleiere i Norge?? OH MY GOD???

Fred være med dere og klem til alle!  

Min extended family, og litt generelt om ornitologi.

Jeg vil presentere dere for min extended family.. det kan noen ganger bli littegranne ensomt om bord i denne svære skuta her. Da er det så koselig å ha noen gakkgakker som lager litt leven. De er veldig søte. De har slått seg til ro på badeplattformen min, og gjerne under badeplattformen min når det regner. Der lever de, passer på hverandre, krangler, sloss og (skulle til å si parer seg, men de har allerede en haug av unger så jeg tror den tida av året er forbi.) Særlig koselig er det når de ligger rett under plattformen klokka 6 om morran og jeg ikke trenger å stå opp før minst 9, og så setter de i gang et helvetes spetakkel. Det høres ut som et kavalleriangrep av første rang! Det er som å ha 24 bombefly og 3 tanks i soverommet og jeg skvetter somregel så jævlig at jeg bråvåkner, dundrer huet i taket og lurer på hvem som gikk til angrep og om båten fremdeles flyter. Så skjønner jeg jo at det bare var gjengen utafor som krangla om et eller annet, og så kan jeg bare legge meg ned igjen.. Det hjelper å dundre litt i skottet, for da skjønner de tegningen.

Ender er egentlig ufattelig teite, når jeg tenker meg om. Altså her har vi 9 ender som plasker rundt og sloss om matbitene. 9 høykompetente hissige svømmemaskiner fulle av tæl og talenter. Og så kommer det èn enkelt måke… EEEEEN eneste enkel ussel måke og menger seg i matfatet, og hva skjer? Jo.. Måka kjører over hele andefamilien, svelger hele brødet i en eneste glufs og overtar hele middagen. Her har vi 9 mot 1 og endene er så tjukke i nebbet at de ikke skjønner at det egentlig bare er å rotte seg sammen å jage vekk den forbanna måka! Skjønner de ikke at de må stå sammen? Skjønner de ikke hvor sterke de er hvis de bare bruker kreftene mot et felles mål: MÅKA…

Neeeei de svømmer bare vekk, spytter ut brødsmulene og vagger molefonkent videre. Seriøst lissom? De burde ha seg litt opplæring i kamptrening og kamikazeflyging. Jeg er sikker på at de glatt kunne tatt kværken på den måka. De burde lære litt av Politiets landsforbund, de kan i det minste stå sammen!

Dessuten måkene er så fæle til å drite på huset mitt. Skulle tro dem hadde lasersikte i ræva. Jeg er beintfrem imponert over hvordan måker klarer å drite med så fantastisk presisjon. Og noe må det være i den driten, det er som sement. Det er noen ganger helt møkka umulig å fjerne møkka… De burde skamme seg. Her har de hele ryfylkebassenget til å drite i. En haug med vakre øyer, holmer og skjær. Perler på snor! Men nei, de skal sikte seg inn på en båt!

Og unnskyld meg men kunne de ikke være litt mer selektive hvem de driter på? Kunne dem ikke heller driti på en uhyggelig person sin båt?

Tilslutt så vil jeg takke svalene som bor under brygga her jeg ligger. Svaler er pålitelige fugler. De gjør akkurat slik de alltid har gjort, flyr høyt når det blir/er fint vær, og flyr lavt når det blir/er dårlig vær. Og dere kan jo selv tenke dere hvor de har flydd mest i sommer.. Apropos kamikazeflyging, svalene er eksperter på det. Jeg har sittet på ”terassen” og sett hvordan de kommer i en grønnjækli fart, treffer nesten vannet før de sikter seg inn under brygga med en spissferdighet og presisjon som ville fått selveste US airforce til å bli grønne av misunnelse. Til og  med svalebarna flyr med presisjon, dog jeg har nesten satt kaffen i halsen et par ganger da de har tøtsjet vannet før de klarte å dra i spakene og lette seg opp og inn under brygga. Men ingen av dem har dævva, tror jeg..

Jeg prøver å avse litt smuler til svalene også, men pga måkene er det litt vanskelig ettersom måker gjerne spiser både små svalebarn og brødsmuler.

Dessuten, svaler driter veldig små nusselige drolter, og de sitter ikke fast og lar seg svært lett fjerne.

Jeg liker svalene..

Ha en fin dag. 

8/8 2012

Trusefortøyning… Det har ingenting å gjøre om fortøyning av truser… Men den fortøyningen man foretar seg i nattens mulm og mørke, kun iført trusa på kaien.. Når man har ligget våken i en time og hørt på knirkingen av tau mot metall.. Og man vet så jækli godt at fortøyningene er gode og solide, men lyden får en til å ønske at man hadde en fortøyning til.. Bare sånn i tilfelle… Tenk hvis man våkner opp midt på natten og så ligger man midtfjords…. Og etter to timer våking, blir man forbanna og stuper ut av køya ramler ut på kaia og setter ikke bare en, men 3 fortøyninger ekstra… I tillegg til dem 4 man allerede har. Og ettersom tauet er ganske langt kan man noen steder få ut enda 2 tamper bare fordi tauet er langt nok. Hvilket resulterer i hele 9 fortøyninger. 5 av disse er fortøyninger som holder båten på plass… 4 av dem er det jeg kaller for psykiske fortøyninger. Hvis den ene skulle ryke så ligger det en rett bak som er et kusehår slakkere slik at den umiddelbart kan overta funksjonen til den potensielt røkne fortøyningen. Og vips så sover jeg som en stein, og våknet ikke før klokken var 11…. Langt etter min planlagte oppgang… Og dagen blir litt sånn forpurret av et bomullshode.

Jeg vil påstå at jeg har Hundvågs best fortøyde båt!!!

Og så vil jeg vise et bilde av min fabelaktige motor… 

 Det er en Craftsman Mitsubishi 42 hestekrefter.. den går som ei klokke, og så ser den ganske fin ut… Det vet jeg fordi jeg har stått med huet inni motoren i utallige timer, bare for å studere den… Jeg har klappet på den og strøket den ømt over kjølevannsanlegget, jeg har pratet med den og stirret på den med sommerfugler i magen… Og så har jeg forsøkt å gå igjennom bruksanvisningen, og litt etter litt har jeg blitt ganske så god venn med den.

Slik ser den altså ut. 

Og slik ser jeg ut etter å ha tilbrakt tid sammen med den J

Motoren er som du kan se ganske ny. Faktisk 2012 modell. Den ble operert inn i februar 2012 og var akkurat ferdig innkjørt da jeg tok over Marielle. Den yter 42 hester, og det syntes jeg var litt rart for en så stor båt. Jeg hadde forventet meg minst 50 -80 hester.. Det er jo tross alt noen tonn som skal forflyttes. Men eieren bedyret at det var plenty…

Og jeg må si at jeg er ganske fornøyd. Den marsjer enkelt og elengant på 2200-2400 omdreininger og da gjør jeg hyggelige 7,5 knop. Kan dra på på full guffe og da gjør jeg 8,5 – 9knop, men da bråker det og moroen er ikke helt happy… Jeg aaaaner ikke noe om propellen annet enn at jeg synes den såg ganske fin ut, samt at eieren sa at den var god… Han hadde spurt etter anbefaling på propellstørrelse, og så hadde han sagt: ”fint jeg tar ikke den du anbefaler, men en størrelse større”. Og jaggu blei det bra!

Jeg har fått teste båten i frisk bris midt i trynet og ganske store bølger, og til og med da gjorde Marielle 6,8 knop uten å nøle… Jeg har trua på Craftsman Mitsubishi….

Den starter sååå vakkert hver eneste gang… Og så er den ikke særlig tørst heller… Tankmåleren min er dessverre avgått med døden, en tragisk død for så vidt, men etter mine nøye utregninger skulle det være brukt ca 40 liter diesel siden forige gang jeg fylte, og fordi jeg lider av et uhelbredelig bekymringsgen ( det skal jeg blogge mer om senere) så var jeg sikker på at jeg hadde brukt minst 80 Liter… Og for å ikke gå tom for diesel midt i gandsfjorden og måtte bli tauet inn av redningsselskapet og gjennomgå tyn av hele Båtrogaland (synes jeg ser overskriften: ”fortvilet og desperat kvinne i havsnød- hadde gått tom for diesel) drog jeg for å bunkre her om dagen…  20 liter gikk det på tanken … så var den stappa full! Og redningsaksjonen var avlyst. Jeg ble litt perpleks for jeg har regnet med 4,5 liter i timen… Vel… Jeg regnet egentlig med 6 liter i timen, bare for å tilfredsstille bekymringsgenet mitt… 

Hysteria.

Velkommen til min blog…

Du har nå kommet til en hysterisk kvinne sin blog. En hysterisk, lettere gal og utradisjonell kvinnes blog. På disse sidene her skal jeg dokumentere mitt liv som båtboer, seilosofi (filosoferingen man gjør om bord i en seilbåt) og diverse andre aktuelle saker som dukker opp. En del av bloggen vil nok være hysteriske utbrudd når ting går litt skeis, når motoren for eksempel ikke vil starte og jeg står med hue nedi motorkassen og studerer metallkladeisen som lissom skal være båtens hjerte osv osv.. Eller hvis gud forby båtens elektriske system skulle gå til hælvete, eller hvis septikken går i dass og en diger bæsj setter seg fast i rørsystemet,  da må jeg nok få utløp for min frustrasjon  her på denne bloggen.

Jeg har sertifikater i hue og ræv, jeg er teoretisk godt kompetent til å nå være eier av en 48 fots stor seilbåt, men jeg mangler en liten porsjon realkompetanse på dette med båt. Jeg antar jo at denne realkompetansen vil komme å dælje meg i huet etter hvert, men forhåpentligvis i form av små søte klapp på hodet og ikke alt via et gedigent slag med ei steikepanne.

Hvem er jeg? Jeg skal forklare i korte trekk. Jeg ble produsert i 1980 av frøken Voilås og herr Myklebust.. Oppvokst ute på en øy, og har en god porsjon saltvann i årene. Dessverre med en genfeil fra min fars side, hvor svært mange deriblant meg har arvet det grusomme sjøsyke genet. Jeg elsker å være på sjøen, men dessverre, begynner det å gynge altfor mye, er jeg den første som ligger over rekka og roper på elgen. Ja jeg sier roper for jeg har mange ganger prøvd å spy elegant og stillferdig, litt sånn diskre sånn at ingen får det med seg og jeg kan bare fortsette sjøreisen i ro og mak etterpå. Men neida, jeg brøler så jævlig når jeg sjøsykespyr, at noen ganger er jeg redd det skal slå inn på VHF’en som nødsignal. Mate fisken sier noen så elegant, ikke meg for fisken er så vettaskremt av dette kvinnemennesket som  henger over rekka og brøler at den er langt til havs før den rekker å registrere at det har kommet noe i vannet. Jeg har ei seilevenninne som også blir sjøsyk av og til… Hu tusler stille og rolig ned på do, spyr helt umerkelig i en liten pose, lirker posen nedi søpla og kommer smilende opp igjen.. Ikke en kjeft som har fått med seg at hu var sjøsyk. So not fair!!!

Men det poetiske i alt dette er, at når vi kommer i rolig farvann, innaskjærs, har jeg somregel alltid hatt en herlig tur. Minnet om rautinga over rekka forsvinner, og jeg knallkoser meg J

Det var en digresjon.

Nå skriver vi 2012 og jeg har rukket å bli 31 ½ år gammel, og eier av s/y Marielle. En 47 fots seilbåt som nå skal være mitt hjem. På de 31 ½ årene har jeg rukket ganske mye. En totalrenovasjon og overhaling i 2002 blant annet. En film, en sykepleieutdannelse, ørten forskjellige jobber, og gud vet hvor mange forskjellige steder jeg har bodd. Jeg er en av dem som aldri finner roen, som leter og leter og leter. Hva jeg leter etter vet jeg ikke helt enda, og om jeg noen gang finner det vet jeg heller ikke. Men i mellomtiden kan jeg jo seile rundt i mitt flytende hjem og kose meg mens jeg leter. Kanskje letingen er selve livet for alt jeg vet.

I 2011 skulle jeg bli voksen og kjøpe meg leilighet, etablere meg, bli gjeldsslave, få en katt, sofa fra Ikea, et par planter som jeg nok ville tatt livet av uansett, flotte gardiner, matchende servise til minst 12 personer, Hardangerbestikk og forhåpentligvis en liten balkong. Jeg fikk sure oppstøt bare ved tanken, men når man er 30 kan man ikke flakse rundt lengre.. Det er ikke økonomisk lurt, ikke bærekraftig, sikkert ikke bra for verdensfreden og med dagens leiepriser i Stavanger hinsides all fornuft.

Problemet er bare…. Jeg har alltid hatt lyst på båt… Hver sommer når gradestokken bikker 18 grader, når sola skinner, når alle er ute i båt, da gjør det fysisk vondt å være på land. Da vil jeg bare være på sjøen.. Og hvis jeg kjøper leilighet i Stavanger, da får jeg ikke råd til å kjøpe båt før… Jeg er er minst 45-50 år gammel.. Med mindre jeg plutselig arver en haug med peng. Med mindre jeg har en rik onkel i Statene som dauer, eller at jeg vinner i lotto.. Men man kan ikke basere sin lykke på slike tilfeldigheter, man må skape sin egen lykke med det man har.

Etter at jeg hadde regnet på lån, renter, Ikeasofaer, kattemat, kattevaksiner og hentet tilbud på servise til 12 personer fra 4 forskjellige butikker, fant jeg ut at kanskje jeg for moroskyld skulle prøve å finne ut hvor mye det ville koste meg å kjøpe båt i stedet for leilighet. Og etter noen uker med intens regning, intens søking på informasjon på internett, samtaler med folk jeg kjenner som bor i båt, samtaler med folk jeg IKKE kjenner som bor i båt, kom jeg frem til at det faktisk ikke er så mye dyrere med båt enn med leilighet. Faktisk… det var nesten litt billigere.. Dog det skal man ikke snakke høyt om fordi båt i seg selv er dyrt uansett hvordan du snur og vender på det. Faktisk bare i det du tenker på båt så flyr tusenlappene utav ræva. Men allikevel, det var ikke umulig. Fra den dagen gikk det opp et lys for meg, jeg skulle bli båt eier. Selvsagt ikke sånn på dagen.. men på sikt. Leilighetsplanene ble slengt i fryseren, katten fikk Kari Mills, vaksinene satte jeg på naboens hund, Ikeasofaen satte jeg fyr på og serviset til 12 personer slapp jeg i gulvet (alt dette selvsagt i metaforisk betydning) (Kari Mills har nok katter) ( og naboens hund hadde jeg ikke spandert en eneste vaksine på!) ( Og ikke om det snødde i helvete hadde jeg noen gang kjøpt Hardangerbestikk og matchende servise til 12 personer)

Og så begynte båtprosjektet mitt.. S/Y Hysteria! For å gjøre en historie kort: Det siste året har jeg klatret en bratt kunnskapsstige. Jeg har lært meg å se på båt.. Flakset landet rundt i jakten på mitt nye flytende hus. Jeg har stått med huet i motorer, kjølsvin, sikringsskap og diverse andre skap og stilt spørsmål jeg ikke engang ante fantes i mitt vokabular. De gangene jeg ikke har skjønt bæret har jeg bare nikket og sendt vedkommede båtselger et lurt fandenivoldsk smil, jeg har latet så mye at jeg synes jeg fortjener en Grammy award for best actress, jeg har virkelig blitt kjent med min indre skuespiller!  Og litt etter litt har jeg begynt å skjønne greia..

Og nå sitter jeg her... Regnet dundrer på taket, det er en liten lekkasje med vann... Jeg har ikke dødd av skrekk, og litt etter litt har jeg begynt å elske dette livet... Ombord i S/Y Marielle... 

Og her begynner også mitt liv som blogger....