mandag 6. august 2012



Hysteria.

Velkommen til min blog…
Du har nå kommet til en hysterisk kvinne sin blog. En hysterisk, lettere gal og utradisjonell kvinnes blog. På disse sidene her skal jeg dokumentere mitt liv som båtboer, seilosofi (filosoferingen man gjør om bord i en seilbåt) og diverse andre aktuelle saker som dukker opp. En del av bloggen vil nok være hysteriske utbrudd når ting går litt skeis, når motoren for eksempel ikke vil starte og jeg står med hue nedi motorkassen og studerer metallkladeisen som lissom skal være båtens hjerte osv osv.. Eller hvis gud forby båtens elektriske system skulle gå til hælvete, eller hvis septikken går i dass og en diger bæsj setter seg fast i rørsystemet,  da må jeg nok få utløp for min frustrasjon  her på denne bloggen.
Jeg har sertifikater i hue og ræv, jeg er teoretisk godt kompetent til å nå være eier av en 48 fots stor seilbåt, men jeg mangler en liten porsjon realkompetanse på dette med båt. Jeg antar jo at denne realkompetansen vil komme å dælje meg i huet etter hvert, men forhåpentligvis i form av små søte klapp på hodet og ikke alt via et gedigent slag med ei steikepanne.

Hvem er jeg? Jeg skal forklare i korte trekk. Jeg ble produsert i 1980 av frøken Voilås og herr Myklebust.. Oppvokst ute på en øy, og har en god porsjon saltvann i årene. Dessverre med en genfeil fra min fars side, hvor svært mange deriblant meg har arvet det grusomme sjøsyke genet. Jeg elsker å være på sjøen, men dessverre, begynner det å gynge altfor mye, er jeg den første som ligger over rekka og roper på elgen. Ja jeg sier roper for jeg har mange ganger prøvd å spy elegant og stillferdig, litt sånn diskre sånn at ingen får det med seg og jeg kan bare fortsette sjøreisen i ro og mak etterpå. Men neida, jeg brøler så jævlig når jeg sjøsykespyr, at noen ganger er jeg redd det skal slå inn på VHF’en som nødsignal. Mate fisken sier noen så elegant, ikke meg for fisken er så vettaskremt av dette kvinnemennesket som  henger over rekka og brøler at den er langt til havs før den rekker å registrere at det har kommet noe i vannet. Jeg har ei seilevenninne som også blir sjøsyk av og til… Hu tusler stille og rolig ned på do, spyr helt umerkelig i en liten pose, lirker posen nedi søpla og kommer smilende opp igjen.. Ikke en kjeft som har fått med seg at hu var sjøsyk. So not fair!!!
Men det poetiske i alt dette er, at når vi kommer i rolig farvann, innaskjærs, har jeg somregel alltid hatt en herlig tur. Minnet om rautinga over rekka forsvinner, og jeg knallkoser meg J
Det var en digresjon.
Nå skriver vi 2012 og jeg har rukket å bli 31 ½ år gammel, og eier av s/y Marielle. En 47 fots seilbåt som nå skal være mitt hjem. På de 31 ½ årene har jeg rukket ganske mye. En totalrenovasjon og overhaling i 2002 blant annet. En film, en sykepleieutdannelse, ørten forskjellige jobber, og gud vet hvor mange forskjellige steder jeg har bodd. Jeg er en av dem som aldri finner roen, som leter og leter og leter. Hva jeg leter etter vet jeg ikke helt enda, og om jeg noen gang finner det vet jeg heller ikke. Men i mellomtiden kan jeg jo seile rundt i mitt flytende hjem og kose meg mens jeg leter. Kanskje letingen er selve livet for alt jeg vet.

I 2011 skulle jeg bli voksen og kjøpe meg leilighet, etablere meg, bli gjeldsslave, få en katt, sofa fra Ikea, et par planter som jeg nok ville tatt livet av uansett, flotte gardiner, matchende servise til minst 12 personer, Hardangerbestikk og forhåpentligvis en liten balkong. Jeg fikk sure oppstøt bare ved tanken, men når man er 30 kan man ikke flakse rundt lengre.. Det er ikke økonomisk lurt, ikke bærekraftig, sikkert ikke bra for verdensfreden og med dagens leiepriser i Stavanger hinsides all fornuft.
Problemet er bare…. Jeg har alltid hatt lyst på båt… Hver sommer når gradestokken bikker 18 grader, når sola skinner, når alle er ute i båt, da gjør det fysisk vondt å være på land. Da vil jeg bare være på sjøen.. Og hvis jeg kjøper leilighet i Stavanger, da får jeg ikke råd til å kjøpe båt før… Jeg er er minst 45-50 år gammel.. Med mindre jeg plutselig arver en haug med peng. Med mindre jeg har en rik onkel i Statene som dauer, eller at jeg vinner i lotto.. Men man kan ikke basere sin lykke på slike tilfeldigheter, man må skape sin egen lykke med det man har.
Etter at jeg hadde regnet på lån, renter, Ikeasofaer, kattemat, kattevaksiner og hentet tilbud på servise til 12 personer fra 4 forskjellige butikker, fant jeg ut at kanskje jeg for moroskyld skulle prøve å finne ut hvor mye det ville koste meg å kjøpe båt i stedet for leilighet. Og etter noen uker med intens regning, intens søking på informasjon på internett, samtaler med folk jeg kjenner som bor i båt, samtaler med folk jeg IKKE kjenner som bor i båt, kom jeg frem til at det faktisk ikke er så mye dyrere med båt enn med leilighet. Faktisk… det var nesten litt billigere.. Dog det skal man ikke snakke høyt om fordi båt i seg selv er dyrt uansett hvordan du snur og vender på det. Faktisk bare i det du tenker på båt så flyr tusenlappene utav ræva. Men allikevel, det var ikke umulig. Fra den dagen gikk det opp et lys for meg, jeg skulle bli båt eier. Selvsagt ikke sånn på dagen.. men på sikt. Leilighetsplanene ble slengt i fryseren, katten fikk Kari Mills, vaksinene satte jeg på naboens hund, Ikeasofaen satte jeg fyr på og serviset til 12 personer slapp jeg i gulvet (alt dette selvsagt i metaforisk betydning) (Kari Mills har nok katter) ( og naboens hund hadde jeg ikke spandert en eneste vaksine på!) ( Og ikke om det snødde i helvete hadde jeg noen gang kjøpt Hardangerbestikk og matchende servise til 12 personer)

Og så begynte båtprosjektet mitt.. S/Y Hysteria! For å gjøre en historie kort: Det siste året har jeg klatret en bratt kunnskapsstige. Jeg har lært meg å se på båt.. Flakset landet rundt i jakten på mitt nye flytende hus. Jeg har stått med huet i motorer, kjølsvin, sikringsskap og diverse andre skap og stilt spørsmål jeg ikke engang ante fantes i mitt vokabular. De gangene jeg ikke har skjønt bæret har jeg bare nikket og sendt vedkommede båtselger et lurt fandenivoldsk smil, jeg har latet så mye at jeg synes jeg fortjener en Grammy award for best actress, jeg har virkelig blitt kjent med min indre skuespiller!  Og litt etter litt har jeg begynt å skjønne greia..

Og nå sitter jeg her... Regnet dundrer på taket, det er en liten lekkasje med vann... Jeg har ikke dødd av skrekk, og litt etter litt har jeg begynt å elske dette livet... Ombord i S/Y Marielle... 

Og her begynner også mitt liv som blogger.... 

6 kommentarer:

  1. Det lover godt det her Mon. At du har det i kjeften vet man jo, men at det renner like mye ut på tekst er jo også hyggelig :-) Bra skrevet

    Arnfinn

    SvarSlett
  2. Kjempeflott dette Monica!!! Jeg gleder meg bare hemningsløst til fortsettelsen §;-D

    SvarSlett
  3. Terje har vært og kikka på båten din, og neste gang vil jeg også være med! Veldig bra du har fått deg blogg! Det skal vi også når vår båt blir ferdig i mai 2013. Vi snakkes!
    Klem Pia

    SvarSlett
  4. Du er bare helskjønn, du!!!

    Følger deg, båten og katten(?) videre!!!

    SvarSlett
  5. Fantastisk Monica! :-) Gleder meg til å lese mer her - og til å forhåpentligvis snart å beskue S/Y Marielle med mine egne øyne :-)

    SvarSlett
  6. Jeg visste det; vann-VITTIG, det er hva du er...!!! Og skulle du flyte rundt i Hafrsfjord, haiker jeg gjerne med deg over dammen... (hahah - kunne tro..!! Men da hadde du i hvert fall hatt selskap når du bøler på elgen - alt og sopran sammen, det hadde kanskje ikke hørt så verst ut når alt kommer til alt (sopran)!)
    Du er som cowboyen som rir inn i solnedgangen, bare at du bruker båt.
    Happy sailing...!!

    SvarSlett