Marielles Jomfrutur og Monicas alvorlige genfeil nr2

 Min aller første tur med S/Y Marielle og en alvorlig genfeil.

Min aller første tur med mitt kjære nye hjem var i fra Oslo til Egersund. Den ble foretatt i den første uken i ferien min, og det var den aller mest dramatiske turen EVER! Ikke fordi den var særlig dramatisk, det mest dramatiske som skjedde var en Mayday Relay melding fra Tjøme da vi var litt nord for Drøbak, utover det var det ingen fysisk dramatikk. Vel bortsett fra da jeg ikke fikk inn seilet da vi var på kollisjonskurs  med et lasteskip, og min makker låg nedi lugaren og purksov. Det var jo litt dramatisk.. Sånn kvasidramatisk i alle fall… Og en ting til kom jeg på, det var ikke dramatisk før etter at hele den potensielle faren var over, vi møtte på en regatta, og ettersom vi gikk for motor hadde vi for så vidt vikeplikt for de som seilte.. Og jeg såg et rødt lys som kom seilende mot meg i en litt for stor fart til å kunne være et sjømerke.. Dessuten.. Vi var ganske langt ute og det skulle ikke være noe sjømerke der.. Vi var så langt ute at det ville vært svært besynderlig dersom det var et sjømerke der. I alle fall så kom dette røde lyset mot meg og passerte veeeeldig nær, og jeg tenkte at ” ja ja fuck it det smalt ikke” så såg jeg at det var en seilbåt.. Som jeg hadde vikeplikt for… oooooops…. 

Denne doningen her var også noe som potensielt kunne blitt ganske dramatisk.. Den kom opp Oslofjorden i en forjævelsk fart, og jeg tenkte at dette her var skummelt, 

 Men se der.. Vips så gjorde den en aldri så liten babord sving... Og det hele ble faktisk ganske koselig.

 Han svingte ikke bare litt, men ganske heftig.. En stund lurte jeg litt på om det var bruttern til kapteinen på Costa Concordia som var på tur, for han kom ganske jækli nærme Jeløya utenfor Moss.. Jøss tenkte jeg, så koselig kanskje han har ei lita elskerinne på Jeløya som han skal hilse på.. Kanskje hu låg i strandkanten og vifta med luffene.. Han må ha truffet på Mosselukta, for etter kort tid retta han opp kursen igjen og kom mer styrbord.

Min første seilas med Marielle var nøye planlagt. Jeg skulle sitte i cockpiten, med et glass musserende i hånda (bare et glass) mens jeg spilte opera for full guffe mens vi seilte utover Oslofjorden, sørover, på vei mot Marielles nye hjemfylke. Jeg skulle børne Maria Callas! Og samma faen om makkeren ikke likte det, jeg skulle spille! Og jeg skulle nyte det, og kose meg noe helt sinnsykt.

Vel…. I fra vi la fra kaia i Sandvika sentrum og helt til vi ankom Drøbak, satt jeg som ei forsteinet trollkjerring fra Øvre Gudbrandsdalen. Totalt paralysert, ute av stand til å røre så mye som en finger. Jeg var oppriktig redd for at hvis jeg rørte så mye som et halvt kroppsmolekyl ville det resultere i en katastrofe av de større. Jeg satt pinnstiv på rekka, og håpet innerst inne at selgeren ville sprette opp fra byssa og si: ”kødda! Jeg skakke selge allikevel!” Eventuelt at det hele var en drøm, og at i det Danskeferja passerte ville jeg våkne og befinne meg innefor husets fire vegger. Jeg var skråsikker på at jeg hadde fått: Hjerteinnfarkt, tarmslyng, lungeemboli, slag, og på et tidspunkt tenkte jeg at det kanskje ikke hadde vært så himla ille med et lite hjerteinfarkt, faktisk det kunne vært ganske koselig der jeg satt... 

Vel vi passerte Drøbak og etter hvert Hurumlandet, og tilslutt Horten. Sola gikk ned og det samme gjorde makkeren, og forlot meg med ”go natt, ditt skift, vekk meg hvis du holder på å gå på land”. Min makker på turen var han som solgte meg skuta, Stakkar han hadde jobba seg nesten i hjæl for å få båten overtakelsesklar, og da vi passerte en eller annen jævlig svær stake uti Oslofjorden og entret rom-sjø, var han så segneferdig at han bare var nødt til å kapitulere. Dermed hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte forlate min paralytiske angst og ta over roret. Min makker var ganske smart sånn, jeg tror han hadde litt peiling på hva han drev med. Hvis han hadde dullet med meg, hadde han antakeligvis bare kunnet tilkalle psykiatrisk psykehelikopter med en gang. Neida han dullet ikke i det hele tatt, han dytta meg midt ut i Oslofjorden (metaforisk) , og simpelthen bare forduftet ned i lugaren. Og der ble han i 6 timer. Og da han dukket opp igjen var vi et eller annet sted utenfor Telemark og klokken hadde passert 03 på morgenen. Sola hadde så vidt begynt å snoke under horisonten, båten fløt, ikke hadde vi kollidert og jeg var så trøtt at all angst, panikk og vonde tanker hadde forlatt meg, og blitt erstattet med en gryende følelse av at dette kanskje var noe jeg faktisk ville klare.

Vi ankom Egersund i nattens mulm og mørke, x antall timer tidligere enn antatt takket være god medstrøm og barmhjertige værguder.
Neste sjokkbølge skylte over meg da det bare var ½ time igjen til min makker(og også båtens selger) skulle reise fra meg, og hjem til sitt hjem i Oslo. Han skulle hjem og Marielle skulle være igjen hos meg… HOS MEG!!! Marielle var min!! Mitt hode slo seg aldeles vrang for jeg ville at han skulle være igjen MINST en uke til.. Hallo hadde han ikke hørt om myk overgang??? En halvtime før han drog, ble det for mye for min mage og jeg fikk en aldri så liten ukontrollert utblåsning på dassen, hvilket resulterte i en dass som ble pottetett.. Ikke så mye som en millimeter vann ville ut av dassen som var fylt til randen av…. Unevnelige ting…. Jeg trodde på det tidspunktet at Vårherre ville stige ned fra oven og hente meg hjem, og jeg synes det hørtes ut som en forferdelig god ide, jeg formerlig ba om det! Men det gjorde altså ikke Vårherre… Og jeg måtte på med hansker og stake opp dassen, hvilket gikk helt ukomplisert! Aldri har jeg blitt så glad for å se en dass som virker!!!

Makkern forsvant med mutti som skulle kjøre han til stasjonen, og igjen satt jeg alene om bord i Marielle som nå var min og min helt alene. Jeg tror ikke jeg såg ræva til makkeren forsvinne rundt hjørnet før tårene og sammenbruddet var et faktum. Hele den dagen gikk jeg skytteltrafikk mellom dassen og sofaen. Alt jeg prøvde å spise eller drikke kom direkte i retur. Min kjæreste skjønneste mamma kom med champagne, men hu skjønte fort at her nytta det ikke med champagne, det var nok heller ei bøtte med valium hu skulle hatt med.

Konklusjonen er at det ikke gikk helt slik jeg hadde forventet.. Jeg hadde forventet roser, Maria Callas, Champagne og en lett henslengt Monique på rekka, lekkert dandert i et maritimtkorrekt outfit, mens min indre ro og harmoni strålte og gikk til slutt i ett med horisonten.

I stedet for blei det tarmslyng, tårer og tenners gnissel mens jeg satt fullstendig paralysert i Marielles salong og håpet på at dette var bare en vond drøm.

Hvilket bringer meg inn på neste tema, som er min alvorlige genfeil nr 2. (alvorlig genfeil nr 1 er sjøsyka)

Jeg har arvet det svært alvorlige ”bekymringsgenet” fra familien Voilås. Og det å arve et bekymringsgen, er ganske forbanna kjedelig når man vil være en fri sjel og bo i båt sånn som meg. Det er lissom en jævlig dårlig kombinasjon. Det er som å putte sitron i et glass melk.

Når man er i besittelse av et bekymringsgen er man bekymret for det meste. Og er man ikke bekymret blir man bekymret fordi man ikke er bekymret, fordi man burde jo være bekymret, og så blir man litt bekymret allikevel.

Men så sitter jeg her da… 12 august 2012, og nærmer meg 2 mnd som båteier. Båten flyter fremdeles, jeg er ikke gått personlig konkurs, motoren har ikke brent opp, jeg har ikke mista jobben, jeg er ikke innlagt på psykiatrisk avdeling, sikringsboksa har ikke eksplodert, jeg har ikke 3gradsforbrenning som følge av propangasslekkasje, jeg har ikke fått hjerteinfarkt enda, ei heller har jeg fått lungekreft og europa har ikke gått i oppløsning. Jeg er enda bekymret for at alt dette skal skje, og særlig er jeg bekymret for Euroen, helt hvorfor vet jeg ikke, men jeg er det bare… Tenk hvis Euroen kollapser.. Hva skal skje med EU da? Hvordan vil dette påvirke sysselsettingen av sykepleiere i Norge?? OH MY GOD???

Fred være med dere og klem til alle!